Stort ansvar og liten kontroll

Av Gustav Bjørke, manuellterapeut.

Du våkner svett og oppkavet etter følgende drøm:

Du går rundt i hvit frakk og med stetoskop på nattevakt på en legevakt. Du er eneste lege der, og har ansvar for alt som skjer denne natten. Sammen med deg er en nyutdannet sykepleier uten erfaring, og han stoler helt og fullt på deg.

Marerittet på legevakten

Det er en liten hake ved opplegget. Du vet jo godt at du ikke har medisinsk utdanning. Alt du har av kunnskap er fra VG og noen historier du har lest på Facebook. Men det får du av en eller annen grunn ikke frem i drømmen, så nå avhenger alt av deg.

Så strømmer det på med mennesker med behov. Det kommer en med pustevansker, en har smerter i brystet, en kjenner på uro og angst, en har falt og slått hodet og er omtåket, en har falt ned fra gardintrappa og har et hovent kne, et barn har feber og er slapp, en annen har stygg hoste og det piper når hun puster, en har smerter i høyre side, en er kvalm, en er svimmel og må legge seg ned, en føler seg varm og sliten uten feber, en har uklart syn, en har mistet kraft i hele høyre side, en har blod i urinen og en gutt har falt på skateboard og har store smerter i håndleddet.

Du har det ikke bra selv heller, føler deg overveldet, pusten er rask og pulsen er høy. Helst vil du løpe vekk, men du har ansvaret for dette.

Du skjønner at du må sende noen videre, får tak i ambulanse og sender de du tror trenger det til sykehuset. Så spør du sykepleieren om hva som er vanlige medisiner ved de ulike tilstandene. Han er overrasket over at du spør, er selv usikker, men kommer med noen nølende forslag.

Utover natta øker kaoset både på legevakta og inne i deg, og du lengter bare til at vakta er over, og at noen andre kan overta. Men da morgenen kommer, er neste lege blitt syk, og du må fortsette videre på ubestemt tid. Utover formiddagen begynner det å strømme på med sinte beskjeder fra sykehuset om at du har henvist feil folk. De som du sendte blir sendt tilbake. Flere fastleger har neste dag måttet legge inn folk som skulle vært lagt inn natta før, og noen pasienter har også fått feil medisiner.

Det siste du husker før du våkner og hiver etter pusten, er at du roper ut:

Det er altfor stort ansvar, og jeg har ikke kontroll. Jeg er jo ikke lege!

Mellom skam og skyld

De fleste, meg inkludert, vil ikke kalle dette en drøm, men et mareritt. Å ha stort ansvar og liten kontroll er noe av det mest stressende vi kan oppleve som menneske.

Da er det godt at vi slipper å være eneste og ufaglært lege på legevakten. Men siden vi skriver dette som en betraktning, kan det være en parallell til det virkelige livet.

Vi møter mange med langvarige plager, som føler seg som den ufaglært legen. De kjenner på et stort og ensomt ansvar for å få helsa i orden igjen. De må sørge for at symptomtrykket går ned, at de unngår forverring og beveger seg i retning av bedring.

Samtidig er det så vanskelig. De opplever ofte å ha samme kunnskapsnivå som den ufaglærte legen, men alle forventer at dette skal de få til. Og søker de hjelp blir de ofte ikke forstått, får generelle råd eller beskjed om det er ingen ting som feiler dem. Og da kommer de ofte skamfulle tilbake til det ensomme ansvaret for å bli friske.

Å få til endring krever at det skapes en stor nok forskjell og en ikke for stor forskjell. For lite skaper ingen endring og for mye skaper motstand i kroppen, som igjen skaper frykt. Så er det altså et vindu i mellom disse ytterpunktene, og det er sannelig ikke lett å finne på egen hånd. Men der er det mange som famler rundt. Mange rundt dem sier at de gjør for lite, og det er lett å si fra sidelinjen. Etter å ha gått på noen smeller er det lett, og fullt forståelig, at de kan bli defensive. Men det trigger skammen: “Jeg burde vært annerledes og mer modig!”

Så da klinker de til og gjør mye mer. Det blir kraftig symptomøkning, og dermed kommer skylden: “Jeg burde ikke ha gjort det, det er min skyld at jeg ikke blir bedre!”

I denne pendlingen mellom for lite og for mye, mellom skam og skyld, ligger mangel på kontroll.

Og her må vi også legge til tidsfaktoren: Når går dette over? På samme måten som du i drømmen ikke visste når vakta var over, lever mange med stor uforutsigbarhet over tidsperspektivet.

I sum gir disse faktorene en opplevelse av mangel på kontroll.

Veien ut av det ensomme ansvaret

Kombinert med opplevelsen av det ensomme ansvaret for helse og kropp, er dette en usedvanlig stressende situasjon, som blir til den største opprettholdende faktoren slik vi ser det.

Noen klarer å komme seg ut av denne fortvilende sirkelen, men de fleste har behov for noe støtte i denne prosessen. En god, helhetstenkende behandler kan bidra til innsikt, praktisk støtte under utforsking av både god regulering og passe stor utfordring og dermed bedre kontroll. Et slikt samspill bidrar også til støtte og avlasting av ansvar, noe som for mange oppleves lettende.

Når marerittet fra legevakten blir til sannhet i eget liv, er det forståelig at vi ønsker å våkne opp og kjenne lettelse over at det bare var en drøm.

Når det ikke skjer, kan det være nyttig å vite at vi i Comeback jobber daglig for å bidra til at flere kan finne en vei ut av opplevelsen av stort ansvar og liten kontroll.