Perspektiver på prestasjonskultur
Vi forsøker å fungere i et samfunn vi ikke er laget for
Vi lever i et samfunn hvor vi har en merkelig kombinasjon av høy grad av komfort, men også høy grad av stress. Kombiner dette med at de fleste ikke vet hvordan de skal regulere nervesystemet sitt, og du har oppskriften på uhelse.
Hva er den reelle konsekvensen av prestasjonskultur, tidsklemma, og stigmaet som ligger som en skygge over alt som faller under paraplyen “mental helse”?
Tenk litt på dette:
- Har du en jobb du opplever som meningsfull?
- Er du i et forhold som er bra for deg?
- Har du en god venn?
- Har du jobbet deg gjennom vanskelige hendelser fra oppvekst og ungdomstid?
- Er du i kontakt med følelsene dine?
- Er du god på grensesetting?
Konsekvensen det har for helsen vår hvis svaret er nei på spørsmålene over, er underkommunisert i vårt samfunn. Du skal bite tenna sammen, fikse det.
Hva skjer når (ikke hvis) det blir for mye?
Vi har et system som setter i gang tiltak hvis belastningen blir for høy. Dette er for å sikre overlevelse. Som er det eneste organismen bryr seg om. En veldig smart og nyttig funksjon.
Tiltakene kommer i form av symptomer, slik at du får en sjanse til å bremse og endre adferd før du løper utfor stupet (eller i veggen).
Dette kaller vi for allmennsymptomer og kan eksempelvis være smerte, utmattelse, svimmelhet, kvalme, øresus og redusert hukommelse. Dette er tro det eller ei våre gode venner. Hvis vi endrer atferd og gjør tiltak for å bedre tilværelsen vil symptomene gi seg og vi kan fortsette livet som før.
Men hva hvis plagene og symptomene bare fortsetter? Hva hvis det ikke går over?
Konsekvenser av symptomtrykk
Menneskene vi møter i vår praksis har hatt symptomer i måneder, kanskje år. Symptomene vedvarer, og øker ofte i styrke, til tross for at alle tester vi har tilgjengelig i det moderne helsevesenet forteller dem at de er friske. Hvorfor blir det sånn?
Se for deg en varmepumpe. Den har en termostat som registrerer hva slags temperatur det er i rommet, og skrur seg av og på for å jobbe seg til den temperaturen du har stilt den inn på. Men hva hvis det blir 40 minus eller 40 plussgrader, og varmepumpen ikke er laget for dette? Den blir stående å jobbe på maks til den går i stykker, og må repareres.
Det samme skjer med systemet vårt.
Belastning påvirker regulering
Høy belastning for organismen oppfattes som en trussel. Svaret er at aktiviteten i nervesystemet, immunsystemet og hormonsystemet økes. Dette fungerer svært bra på kort sikt, det er det laget for. På lang sikt vil vi gå tom for energi, disse systemene er dyre i drift og koster mye. Resultatet? “Termostaten” din går i stykker. Du mister din evne til å regulere systemet på en god måte.
Den primitive hjernen
Hvis vi først går helt tomme, enten i form av å bli utbrent, eller at vi er så slitne at vi blir mottakelig for sykdom i mer eller mindre alvorlig grad, kan det hende at reptilhjernen kobler seg på.
Dette er den eldste delen av hjernen, som ikke forstår språk, bare handling. Det er et viktig skille som vi fokuserer mye på i veien ut av dette problemet. Hvis du har beveget deg for nær det som oppfattes som kanten av stupet (død), vil tiltak settes i sving slik at du holder deg trygg.
Overlevelsesinstinkt og ond spiral
Husk at overlevelse er øverste prioritet for organismen. Da er det bedre at du er låst til sofaen eller senga, enn at du er ute i verden og oppsøker fare.
Siden termostaten din er ødelagt, og du ikke lenger er i stand til å regulere systemet ditt på en god måte, har reptilhjernen “gjort deg en tjeneste”, og satt håndbrekket på.
Tolkningen av de ubehagelige symptomene du opplever som en følge av dette, skaper naturlig nok svært ubehagelige tanker og følelser. Og det er klart at vi ønsker å fjerne dette ubehaget. Men hvis vi ikke vet årsaken til at vi har det som vi har det, blir vi redde.
Den redselen skaper mer symptomer, som skaper mer redsel, som skaper mer symptomer. En ond spiral som kan ende i depresjon.
En helhetlig vei tilbake
Det vi ser i vår praksis er at man må møte hele mennesket. På spørsmålet “Hvorfor går det ikke over?” holder det ikke å se på tidsrommet fra den aktuelle hendelsen som utløste symptomer, men hele livet frem til hendelsen som har gitt det utgangspunktet vedkommende nå har.
I den prosessen kan det hende at man finner noen svar. Det er ikke sikkert det er de svarene man vil ha, fordi det innebærer ofte knallhardt arbeid.
Men gevinsten er høyere enn innsatsen, fordi løsningen gir økt livskvalitet. Og det er økt livskvalitet som er vårt mål.
Det er mulig å få det (mye) bedre.