Når kroppen «parkerer bussen»
Når kroppen «parkerer bussen»
Av Gustav Bjørke, manuellterapeut.
Når belastningene i livet blir større enn ressursene våre, griper kroppen inn og «parkerer bussen» for å beskytte oss. Men å ligge i et konstant lavt forsvar for å overleve er ekstremt slitsomt over tid. I denne betraktningen kan du lese hvordan man kjenner igjen kroppens defensive signaler, og hvordan gjenvinne balansen og spillegleden i eget liv.

Uttrykket «å parkere bussen» stammer, kanskje litt ironisk, fra fotballmanageren José Mourinho.
Det hele oppstod i september 2004, under hans første sesong som manager for Chelsea. Laget spilte hjemmekamp på Stamford Bridge mot London-rivalen Tottenham Hotspur. Tottenham, la seg ekstremt lavt i banen, forsvarte seg med nesten alle mann bak ballen, og kampen endte til slutt 0-0. En ekstremt frustrert Mourinho tordnet i intervjuet etter kampen og sa følgende om Tottenhams taktikk:
Som vi sier i Portugal; de tok med seg bussen og parkerte den foran målet.
Mourinho brukte altså uttrykket for å kritisere motstanderen for å spille ekstremt defensiv fotball med fokus kun på å forsvare seg. Ironisk nok ble han senere selv assosiert med denne spillestilen. Gjennom store deler av karrieren har han blitt anklaget for å «parkere bussen» når lagene hans har lagt seg lavt i banen for å forsvare en ledelse eller sikre et uavgjortresultat. I dag brukes uttrykket over hele verden når et fotballag ligger lavt i en kompakt «mur» for å forsvare et resultat.
Hva har “bussparkering” med kroppen å gjøre?
En god del skal det vise seg. De fleste av oss har opplevd en eller flere ganger i livet at overmakten blir for stor; vi føler oss overveldet. På samme måte som Tottenham Hotspur i 2004 opplevde at deres mulighet lå i å legge alle mann i forsvar og kjempe mot overmakten, kan kroppen lande på samme konklusjon. Nå handler det om overlevelse, å ikke ta risiko, og å prioritere det trygge. Det blir ikke mange mål riktig vei og heller ikke jubel, men det blir overlevelse og ett poeng, og det er bedre enn null.
For kroppen er null poeng det samme som å ikke overleve, og da kan det “å parkere bussen” gi mer mening.
Hvordan blir vi overveldet?
Når trusselen vi opplever er større enn de ressursene vi opplever å ha, er vi i faresonen. Og trusselen kan komme fra utallige områder i livet, og som oftest i kombinasjoner.
Hardt fysisk arbeid eller hard, ensidig trening, tap av nære og kjære, sykdom av ulike slag, skader, sosial avvisning, høye forventninger på jobb fra seg selv og andre, søvnløshet, tap av selvfølelse, massive inntrykk fra omgivelsene (lyd, lys, lukt), negative tanker om fremtiden, økonomiske bekymringer, tilfeldig kosthold, forhold til partner, bekymring for barn, “tidsklemma”, ensomhet, tap av mestring eller mening i livet for å nevne noen få.
Så lenge vi klarer å håndtere trusselen, å klare å være konstruktive og jobbe for endring og bedring går dette som regel bra. Men når vi merker at det glipper, når vi mister fokus og fremdrift, og planen og veien blir utydelig, da griper kroppen inn.
Når det blir overveldende blir kroppen overbeskyttende.
Overbeskyttelse er et annet ord for å “parkere bussen” eller legge alle mann i forsvar.
Hvordan oppleves dette i kroppen?
Illustrasjonen viser noen av signalene kroppen produserer for å oppnå tilbaketrekning og unngåelse, altså å bli defensive.
Med disse tydelige kroppslige signalene er det ikke lett å være offensiv og spille festfotball.
Andre signaler kan være autoimmune sykdommer, altså der kroppen blir så ivrig på å forsvare seg at den til og med angriper seg selv. Her er noen eksempler:
Leddgikt, MS, cøliaki, ulcerøs colitt, Chrons syndrom, diabetes type 1, psoriasis og noen stoffskiftesykdommer.
Det vi kaller livsstilsykdommer er også klare signaler om å legge seg i forsvar. Her er noen eksempler som i høy grad henger sammen med hvordan vi lever:
Hjerteinfarkt, angina, høyt blodtrykk, diabetes 2, fedme/overvekt, KOLS, enkelte krefttyper, rusmiddelavhengighet, benskjørhet og artrose.
Mange har nok også merket hvordan psyken kan påvirkes når det blir overveldende.
Typiske eksempler er “tankekjør” (at tankene kverner uavbrutt), «hjernetåke» (at vi blir ukonsentrerte, ufokuserte, finner ikke ord), angst, nedstemthet, depresjon og til og med at vi kan bli frakoblet, det vi kaller dissosiasjon (kroppen tar ansvar og kobler oss av, oftest kortvarig, for å regulere belastningen).
Disse signalene har samme budskap: Tilbaketrekning for å sørge for overlevelse.
Å ligge i forsvar høres behagelig ut, men alle som har prøvd å ligge lavt i forsvar vet at det er det motsatte. Du må hele tiden forflytte deg, tette luker og jage ballen, mens det andre laget bruker ballen til pasninger og finne åpninger. Det heter “å hvile med ball”, altså la ballen gjøre jobben. I et lavt forsvar har du ballen svært sjelden, og du og mange andre kan ha opplevd hvor slitsomt det er å ligge i “lavt forsvar” over lang tid.
Hvem bestemmer taktikken?
Det er vanligvis treneren, og når det gjelder kroppen så er det et samspill, med hjernen i førersetet. Hvorfor velger enkelte trenere å “parkere bussen” oftere enn andre?
Som oftest henger det sammen med tilliten til eget lag i møte med andre lag. Er du skeptisk til at laget har det som trengs, vil en defensiv taktikk velges. Det samme gjelder om du har hatt et stort tap nylig eller har en lang tapsrekke og det begynner å brenne under beina på treneren. Her gjelder det å beskytte seg.
Det samme gjelder i livet. Har du tillit til kroppen og gode erfaringer med å mestre livet eller det motsatte? Har du gått på en større smell i livet eller har du hatt mange små? Alt dette vil være med på å avgjøre taktikken, mer defensivt eller mer offensivt, og det er svært forståelig når vi ser det slik.
Når et lag har slitt en periode, er det ikke uvanlig at treneren blir byttet ut. Av og til ser vi da at det kommer en ny trener som klarer å snu frykten til mer spilleglede. Et nytt system med større fleksibilitet, altså en god balanse mellom forsvar og angrep, blir drillet på treningsfeltet. Gradvis kommer troen på, at dette kan gå bedre. Så blir det et par uavgjorte kamper og så en seier, og så er vi på en positiv bølge.
Vi i Comeback har som mål å utdanne kloke trenere som kan løfte laget ditt, skape forståelse for et nytt system og drille det slik at det blir mer fargerik og morsom fotball og flere seiere.
En buss er ikke laget for parkering.
Så hva med å heller bruke bussen til en utflukt med laget?