Å bli venn med deg selv

Av Gustav Bjørke, manuellterapeut.

 

Hvorfor blir vi som vi blir og hvorfor gjør vi som vi gjør? Det er et tidløst spørsmål som har opptatt kloke hoder i mange fagfelt i århundrer. Det korte og enkle svaret er litt gener og mest tilpasning, gjennom samspill med verden rundt oss, og mest de nære omsorgspersonene i tidlig alder.

Dessverre er det slik at vi har ingen påvirkning på de to viktigste spørsmålene i livet:

• Hvor ble du født?
• Hvem ble foreldrene dine?

Ble du født i et velferdssamfunn i en trygg, forutsigbar del av verden, eller kom du til verden i et utrygt, krigsherjet område der det handlet mest om å overleve?

Og hvem var forfedrene til dine foreldre? Hva ble levert videre til de som du skulle lene deg mot og søke trygghet hos? Gjennom alle våre møter med pasienter blir det tydelig at det ofte er røde tråder gjennom generasjonene i hvordan de evner å bygge trygghet og forutsigbarhet for barna. Og det er evner, og bare svært sjelden vilje det er snakk om. Men det er svært krevende å levere videre noe helt annet enn det du selv har lært, selv om jeg av og til møter noen som tar den krevende jobben med å snu en generasjonstrend. Og jeg lar meg stadig imponere når det skjer.

I svært tidlig alder er blikkontakten med særlig mor, men også far, vesentlig. Vi speiler oss i øynene og bygger trygghet gjennom blikk, hudkontakt, beroligende lyder, lukter, ja til og med smak. Hvor blikket til foreldrene går, vil senere også være nyttige veivisere for hva som er trygt og viktig.

I hele oppveksten handler alt om å skape trygghet nok til å overleve. Og der begynner det interessante samspillet med nære voksenpersoner der vi 24/7 jakter på hint som kan hjelpe oss til å holde oss trygge. Dette foregår stort sett ubevisst, men er likevel øverst på prioriteringslisten for mennesket.

Da er det på tide å bli litt mer konkret. Et barn leser tidlig hva som gjør foreldrene glade og fornøyde og hva som gjør dem sinte og misfornøyde. Og det trenger ikke å være store sinnsbevegelser før dette leses av et barn. Et barn er “programmert” til å søke mot det som gir mest trygghet, altså det som gjør foreldrene mest glade og fornøyde, slik barnet oppfatter det. Dette gjelder også selv om det ikke blir belønnet på andre måter. Og på samme måte vil vi unngå det motsatte.

“Hva bør jeg gjøre mer av og hva bør jeg gjøre mindre av?”, er oppsummert det et barn er opptatt av, men svært ofte ubevisst.

Listen over eksempler er endeløs:

“Jeg må alltid være:

Snill, glad, arbeidsom, hjelpsom, flink, sporty, lydig, perfekt, snill, aktiv, veloppdragen, stille, pen, velstelt, treningsvillig, iherdig, utholdende, vennlig, effektiv, ryddig, pliktoppfyllende, stille, til nytte, sosial, enig, beskjeden, lydig, utadvendt, sterk, modig, robust, tøff, ivrig, morsom, høflig, ydmyk, presterende, kreativ”, og mye mer.

Som barn lærer vi at et eller flere av disse eksemplene gjør det i alle fall noe tryggere å være oss. Og ved å repetere det, formes valgene våre og personligheten i oppveksten.

Legg merke til at alle eksemplene som er nevnt er i seg selv positive, men her kommer uttrykket “møneknekken” inn; alt som er positivt i livet kan snu til det motsatte om det blir for mye av det. Se for deg et tak der det stiger opp på den ene siden, passerer toppen, mønet, og faller på den andre siden.

Å holde seg til noen av eksemplene over kan  gi noe økt trygghet, men samtidig kan det over tid også bli en tvangstrøye. Noe vi tviholder på, men som i tillegg til trygghet også kan gi manglende valgfrihet og ufrihet. Fra trygt til trangt kan være en passende oppsummering.

For noen skjer det noe naturlig i tenårene der det oppstår en brytning mellom foreldrenes vilje og vår egen gryende vilje. Og det kan bli utrygt for både foreldre og tenåringer, der det brytes på mange plan. Noen foreldre klarer å stå tryggere i dette, mens andre må holde tømmene stramt for å ha mest mulig egen trygghet. Og dermed holdes det nyttige “opprøret” nede. Andre tenåringer leser rommet slik at det ikke er rom for et “opprør” i det hele tatt.

Så blir vi voksne og møter opp med et sett med det vi kaller “leveregler”: et sett med strategier vi har samlet opp i samspill med verden i barndom og oppvekst. For eksempel: “Jeg må alltid være glad”, “Jeg må alltid være arbeidsom», “Jeg må alltid være snill”.

Dette kan ha fungert til en viss grad, men så øker belastningen i livet, ofte samtidig med at støtten avtar. Vi må stå mer på egne bein i en kompleks verden. Og da blir rammene rundt strategiene satt under press. Det blir trangt og vanskelig å opprettholde de gode egenskapene i et stadig mer krevende liv. Det kjennes skummelt ut fordi disse strategiene har vært det som har gitt oss trygghet tidligere. Vi jobber hardere for å holde rammene sammen, men blir stadig mer slitne og symptomtrykket øker samtidig som det glipper stadig mer.

I en slik situasjon er det vanlig at vi begynner å snakke oss selv ned. Vi kjenner på utryggheten ved å fjerne oss fra de trygge strategiene, og legger skylden på oss selv for å ikke få det til. “Jeg er ikke flink, arbeidsom eller iherdig nok til å få det til”. Det negative selvsnakket trekker oss videre ned og gjør oss mer utrygge, hva kan vi lene oss på nå?

Konsekvensen er ofte at vi fjerner oss fra andre. Vi blir mer tilbaketrukne for å unngå at andre oppdager hvem vi egentlig er og at vi ikke vil belaste andre med oss selv, slik vi er nå.

Om vi forklarer dette gjennom «Kroppsbudsjettet», så øker utgiftene (belastningen i livet øker og rammen er for trang), og etter hvert synker inntektene (tilbaketrekning fra det som kan gi inntekt).

La oss sette dette inn i en ramme:

La oss så sette dette inn i en ny ramme:

Som barn kunne vi ikke velge. Barn kan ikke gjøre seg selv trygge; de er avhengig av å tilpasse seg nære voksenpersoner for å bli trygge nok. Og for noen blir det dessverre for lite likevel.

Som voksen er mange blitt mer selvstendige, har også kanskje støtte gjennom andre voksenpersoner, og er mer i stand til å gjøre egne valg og til å forholde seg mer fleksibelt til sine gamle strategier. Men dette krever ofte at vi blir bevisst på at vi følger den gamle “autopiloten” og at vi er i posisjon til å velge hva som skal være våre nye strategier.

“Aldri” og “alltid” er rigide og krevende ord, som sjelden passer inn i et skiftende og uforutsigbart liv. Det betyr ikke at du må forkaste dine gamle strategier, som i seg selv er positive, men å øve på å bruke dem mer fleksibelt og tilpasset livet. Om det skulle bli vanskelig over tid, kan det være nyttig å snakke med en klok venn om dette,  eventuelt med fagfolk, som en psykolog, for å få hjelp til å “rydde” litt.

Nøkkelord: Valgfrihet og fleksibilitet.

Mål: Å eie nye strategier som er mer bærekraftige og tilpasset det livet du lever nå.

Dette kan føre til at budsjettramma blir større, og at det blir mer plass til hele deg og livet ditt.

Og sist, men ikke minst:

Det kan bidra til at du kan bli vennligere mot deg selv, rett å slett bli venn med deg selv. Det vil gi deg et mildere, mer barmhjertig og bedre liv. Og, det kan også føre til at du ikke snyter andre for det fine du er og kan bidra med.