Tredje etasje: utfordring

I tredje etasje er det utfordring, eller det vi kaller eksponering på fagspråket, som står i fokus. Svært mange med langvarige og sammensatte plager har mistet en stor del av verdifull, meningsfylt aktivitet på grunn av symptomene de er plaget med. En sentral del av det å få et bedre og mer fargerikt liv, er å ta tilbake igjen slike aktiviteter. «Balansepunktet for utfordringen, er den frykt vi tåler å stå i». Altså, vi må finne passe store steg i utfordringen og bruke dempende tiltak som ”pute” for å tåle den økningen i symptomer utfordringene ofte gir.

Det er grunnleggende at pasienten «eier» utfordringen, og ser at den er nyttig og nødvendig. Det er vårt ansvar som behandlere å legge til rette for dette. Vår erfaring er at denne delen av rehabiliteringen blir lettere når man har på plass en solid grunnmur, og robuste første og andre etasjer.

Noen pasienter har allerede mange utfordringer og mye å stå i. Dette må vi forholde oss til slik at vi ser på totalbelastningen når vi gir pasienten nye utfordringer. Her er timing viktig. Noen perioder må fokuset bli mer på andre etasje, slik at symptomtrykket kan håndteres. Videre kan det være man skal se litt på Søylene og Taket som kommer senere, for å reflektere og rydde i det totale innholdet i tredje etasje.

Eksempel på formidling til pasient:

Et overaktivt nervesystem gjør oss overbeskyttet, som dessverre kan skape trange rammer for hva vi klarer å gjøre, og hva vi klarer å delta i. Å skape et større og mer fargerikt liv krever mot og utholdenhet. Det å utvide for trange rammer kommer med et visst ubehag, men alt som er verdifullt koster. Dette kan vi jobbe strukturert med når grunnmur, første og andre etasje er på plass.

Dialog: Er det noe du utfordrer for tiden? Hvordan oppleves det? Hva savner du mest i hverdagen?