Stafett er stafett, også i kroppen

Av Gustav Bjørke, manuellterapeut.

De fleste av oss har en eller annen gang i livet kjent på den sitrende spenningen av å stå å vente på en stafettpinne. Det kan ha vært på barneskolen eller senere, og du merket at noe var på spill. Det er merkelig stor forskjell på å vente på bussen og å vente på en stafettpinne. Kanskje det er der uttrykket “stiv som en pinne” kommer fra?

Det geniale med stafett er at et lag kan holde mye høyere fart over tid enn en enkelt utøver klarer. Hver enkelt utøver kan tømme seg helt for krefter, og så kan en ny og uthvilt overta.

Kroppen har en helt egen form for stafett.

For å forstå dette, må vi se nærmere på to sentrale ord som representerer hver sin etappe: Utløsende og opprettholdende faktorer.

Første etappe: Utløsende faktorer

Vi mennesker er ment å være ytre fokusert. Når vi har det bra, er kroppen noe vi tenker lite på. Den bare utfører det vi ønsker og fokuset vårt er på å få gjort våre daglige gjøremål. Så skjer det noe og vi begynner å legge merke til kroppen vår. Ofte sier vi at vi får kroppslige plager. En plage er noe vi vil bli kvitt, og slik er det med kroppslige plager også. Men hvorfor begynner kroppen å plage oss? I tidligere tider ble det sett på som en straff for å ha syndet eller levd på en feil måte. Og da gir ordet “plager” mening.

I dag kan vi se på det som en bilalarm, forferdelig plagsomt og slitsomt, og vi vil bare få stoppet den, men når vi oppdager at den reddet bilen fra innbrudd, aner vi at den plagsomme alarmen hadde en hensikt.

I stedet for kroppslige plager, kan vi kalle de kroppslige signaler. Deres funksjon er å påkalle din oppmerksomhet, og få deg til å gjøre nødvendige endringer, altså som bilalarmen.

“Så skjer det noe”, nevnte vi nettopp, og dette “noe” er de utløsende faktorene, de som gjør det nødvendig for kroppen å produsere signaler.

Sykdom, skade, traumer, fysiske eller mentale overbelastninger, ensomhet, manglende balanse mellom aktivitet og hvile, tap av selvrespekt, og søvnmangel, er noen eksempler på utløsende faktorer. Som du forstår har de kroppslige signalene en hensikt her; de varsler om at du må regulere noe, på samme måte som bilalarmen påkaller din oppmerksomhet for å stoppe innbrudd. Kroppens primære oppgave er å sikre overlevelse, og den er ikke diskret i varslingen om overlevelsen er truet. Legg også merke til hvordan den tvinger seg til fokus og oppmerksomhet, noe som er både meningsfullt og nyttig når overlevelse er i spill. Du har kanskje merket det selv hvor vanskelig det er å flytte fokus bort fra smerter, svimmelhet og utmattelse. I tillegg er disse signalene koblet til frykt: vi skal bli redde for å ikke neglisjere varslingen. Planen er at fokus og frykt skal hjelpe oss til raskt å løse problemet, og så skal signalene bli borte.

De fleste som får vanlige skader, sykdommer og ulike andre belastninger blir friske i løpet av dager, uker eller måneder. Kroppen har en imponerende evne til reparasjon og tilheling. Det betyr at løpet avsluttes etter første etappe, og blir som et individuelt løp å regne.

Samtidig ser vi at hos noen vedvarer kroppens signaler. Ja, det er ikke uvanlig at de til og med øker, over mange måneder og år. Det er her vi er over i stafett, og vi skal nå se nærmere på vekslingen, og andre etappe.

Andre etappe: Opprettholdende faktorer

Kort oppsummert er det faktorer som gjør det vanskelig for kroppen å fullføre jobben med tilfriskning.

Usikkerhet, frykt, sosial isolasjon, bekymring, grubling, katastrofetenkning, usunt kosthold, fysisk inaktivitet, passivitet, søvnvansker, håpløshet, hjelpesløshet, tap av selvrespekt og selvfølelse, stress, usikker økonomi og fremtid, og tap av identitet, for å nevne noen.

Dette er altså vanlige følgetilstander av den situasjonen de utløsende faktorene har startet. Men de sender deg altså ut på en ny etappe i stedet for målgang.

Hvordan foregår vekslingen mellom første og andre etappe? De som har deltatt i bedriftsklassen i Holmenkollstafetten vet at kaos i vekslingsfeltet er det normale. Det er armer og bein, pinner, adrenalin, svette andpustne kropper, rop og skrik. Og i dette kaoset er det ikke alle som får med seg at dette er et vekslingsfelt, og fortsetter videre på den beryktede andre etappen selv om kroppen skriker etter veksling.

Slik er det i kroppens stafett også. Du tror du nærmer deg veksling, er sliten og gleder deg til det er over. Å måtte fortsette videre da, er et hardt slag, og blytungt for både kropp og hode. Mange opplever det slik kroppslig også. Mens andre opplever å bli friske til “normal” tid, må nettopp du fortsette på neste etappe. Det eneste som holder deg oppe er tanken på at du skal levere stafettpinnen videre og bli ferdig med løpet.

Da begynner det å sige innover deg: Du aner ikke hvor lang andre etappe er, og du vet heller ikke om du skal veksle til noen eller om du skal til mål. Hvor er det i så fall? Og finnes det i det hele tatt en målstrek noe sted?

Ser du at denne opplevelsen går rett inn i rekken av opprettholdende faktorer? Og det er nettopp det det er. Mange sier at om jeg visste når dette var over, ville jeg levd greit med det, men det å ikke vite når eller om jeg blir frisk igjen, er den største byrden. Det skaper et kontinuerlig stress, som bidrar til at etappen blir endeløs.

Hva kan vi lære av denne heller mislykkede stafettopplevelsen?

Å stole på at kroppen er god til å ta vare på oss, så lenge den får gode arbeidsforhold.
Når ting tar lenger tid enn det vi forventer, er det klokt å se mindre på de utløsende faktorene og mer på de opprettholdende faktorene, og jobbe med disse.
Vi trenger alle hjelp av og til, og er du på en endeløs andre etappe, kan det være lurt å få selskap av en med erfaring, som er kjent i området. På den måten blir det lettere å finne målseilet.