Helt på grensen

Av Gustav Bjørke, manuellterapeut.

Vinter-OL 2026 i Nord-Italia ga oss et interessant innblikk i balansen mellom vilje og evne, nærmere bestemt: Hvor langt kan viljen til medalje strekkes før kroppens overlevelsesbeskyttelse slår inn og stopper utøveren?

Her er noen eksempler: 

• Trønderen Einar Hedegart ledet 10 km langrenn fristil i 9 km. På den siste kilometeren tapte han 14 sekunder til vinner Johannes Høsflot Klæbo og fikk bronse.

Slik opplevde han det:

«Jeg mistet nesten synet. Jeg var svimmel, så uklart og mistet hørselen på det høyre øret. Jeg visste ikke om jeg kom til å komme meg over mållinjen. Det var så vondt at jeg var på en annen planet. Det raknet fullstendig»

• På 1500 meter skøyter for kvinner kommenterte den joviale Hans Solbakken på malmfull Lomdialekt:

«No gjeld det å kjæmpe mot syra, kjæmpe mot tåkesynet»

Den som kjempet nest best var Ragne Wiklund som ble belønnet med sølv. 

Begge disse fikk medalje etter å ha utfordret kroppens grenser på heroisk vis.

• Verre gikk det med den italienske skiskytteren Tommaso Giacomel som ledet herrenes fellesstart etter andre skyting:

«Rett etter andre skyting sluttet kroppen min på en eller annen måte å fungere skikkelig, og jeg slet veldig med å puste og bevege meg, derfor måtte jeg stoppe. Det er den verste følelsen jeg noen gang har opplevd i livet mitt så langt. Jeg prøvde å gå veldig sakte på ski den første delen av tredje runden, men kroppen min tillot meg ikke å gå på ski lenger»

Her satte kroppen ufravikelige grenser og medaljen ble uoppnåelig

Sentralt i alle 3 tilfeller er begrepet prediksjon, hjernens beste gjetning om den nære fremtid. Er den nære fremtid trygg eller utrygg? Hos Giacomel ble den definitivt tolket som svært utrygg og kroppen iverksatte tiltak som stoppet han. De to andre klarte å stå i symptomene lenge nok til at medalje kunne innkasseres, men særlig for Hedegart var det nok kort vei til å kopiere Giacomel. 

For å bli en helt på grensen må du ligge helt på grensen, men der er fallhøyden stor.

Finnes det likheter mellom disse toppidrettsutøverne og de pasientene vi ser til daglig?

Begge grupper har en terskel for når kroppen opplever noe truende og der allmennsymptomer produseres for å hindre videre eksponering. De fleste vil forstå at den terskelen ligger ekstremt mye høyere hos toppidrettsutøverne. Og hvordan har de kommet dit?

Comebackhuset kan hjelpe oss med svaret for begge grupper. I tredje etasje løftes terskel for symptomer ved å repetere belastning ofte nok og lenge nok til at kroppens prediksjon endres fra utrygt til trygt eller kanskje heller trygt nok. 

Både for toppidrettsutøvere og pasienter handler det om repetisjonens hemmelighet, å tålmodig bygge stein på stein over tid til toleransen for belastning økes.

Kanskje ble Klæbos flere år med 1000 + timers heftige repetisjoner avgjørende i det aktuelle løpet?

Dette er umulig uten veksling mellom tredje og andre etasje der demping foregår. Denne etasjen bidrar til at belastningen oppleves mindre «fiendtlig», noe som er helt avgjørende for å hindre negativ innlæring ved eksponering. 

Samtidig er det ingen toppidrettsutøvere som er fremmed for at å flytte grenser koster i form av ubehag, noe som kanskje er mindre intuitivt i pasientgruppen?

Så svever ikke andre og tredje etasje i lufta. Første etasje er nødvendig for å eie utfordringen og dempingen. Og grunnmurens robusthet blir bare mer og mer viktig jo mer man blir eksponert. Samarbeidet mellom Klæbo og Emil Iversen det siste året er forbilledlig her:

Slik det ser ut for oss utenfra har Klæbo bidratt med økt fokus på søvn/restitusjon og kosthold og Iversen har bidratt med sosial tilhørighet og fleksibel tenkning. I sum gir det en mer komplett grunnmur for begge og dermed et stødigere fundament for den belastningen som er nødvendig for å bygge økt belastningstoleranse. 

Det skal sies at det er selvsagt mange faktorer for prestasjon vi ikke berører her, som utstyr, teknikk, mental robusthet til å stå i symptomtrykket, genetikk, løpsopplegg, erfaring m.m. 

Vinter-OL 2026 kan gi oss som behandlere inspirasjon til å forstå at terskler kan løftes på ulike nivåer, enten du er Klæbo eller Ola Nordmann, og at Comebackhuset kan være en veiviser dit.