Frykt betyr ikke alltid fare
Frykt betyr ikke alltid fare – Prediktiv prosessering og aktiv inferens
Av Gustav Bjørke, manuellterapeut.
Organismen er konstant opptatt av spørsmålet: «Hvordan ser den nære fremtid ut for meg, er den trygg eller utrygg?». Gjennom millioner av år med utvikling har det blitt tydelig at vi ikke kan satse på å reagere når noe skjer – vi overlever best når vi er i forkant og kan forebygge. «Bedre føre var enn etter snar», er organismens motto. Dette kalles prediksjon.
Vi snakker ofte om at hjernen utfører ulike oppgaver, men hjernen er hjelpeløs alene. Den er avhenging av informasjon fra kroppen og verden rundt oss. Derfor kan vi heller snakke om organismen, mennesket, som en helhet.
Organismen tar inn informasjon fra verden rundt oss og fra kroppen. Denne sammenlignes med hva vi har i «arkivet», alle lignende tidligere erfaringer i livet. Ut fra dette dannes en hypotese, f. eks.: «Den nære fremtid er utrygg!» Husk på at faren kan være alt fra en trussel mot vev i kroppen, helse, sosial tilhørighet til selvfølelse eller selvrespekt, altså livet selv. Og den er nært knyttet til personlige erfaringer, slik at tolkningen av fare er svært individuell.
Da blir det viktig å få deg til å unngå å gå rett inn i det utrygge, «minefeltet», som ligger foran deg. Dette skjer gjennom emosjoner og symptomer, som begge skaper ubehag, og skal skyve oss i en tryggere retning. Utfordringen er ofte å vite hvor den retningen er.
Samtidig som hypotesen om en utrygg nær fremtid oppstår, vil organismen 24/ 7 scanne verden rundt oss og kroppen, for å se om hypotesen stemmer. Om det ikke er samsvar mellom hypotesen og informasjonen fra omgivelser og kroppen, må organismen justere sin hypotese da det er oppstått en mismatch mellom hypotesen og virkeligheten, det kalles en prediksjonsfeil.
Dette høres ut som et objektivt og nøytralt system, og det er det slett ikke. Mennesket er ikke glad i forandring, vi vil holde på de hypotesene vi har dannet for å unngå kaos.
Vi har gode strategier til dette:
- Ved å samle på den informasjonen (fra omgivelser og kropp) som passer med hypotesen, og neglisjere det som peker i andre retninger. På den måten skaper det et selvoppholdende system, et ekkokammer, som det heter i dag. Her kan vi tenke på sittende presidenter, som ikke vil endre mening, men tilpasser informasjonen slik at den støtter opp under meningen.
- Ved å anbefale atferd som støtter opp under hypotesen. Her er det nærliggende å tenke på unngåelse og tilbaketrekning, som er tilpasset hypotesen om fare i nær fremtid.
Dette kalles aktiv inferens, altså en aktiv påvirkning av beslutningen.
Jeg håper du forstår at dette gir utfordringer for å komme ut av langvarige symptomtilstander. For hvis organismen feiltolker, at noe som er trygt blir oppfattet som utrygt, vil den søke å opprettholde hypotesen.
Vår oppgave som behandlere blir da først å fremst å bruke vår kompetanse til å rydde i hva som er trygt og utrygt i nær fremtid.
Deretter:
- Å utfordre uhensiktsmessige hypoteser om fare i nær fremtid kognitivt (endre forståelse),
- Å legge til rette for at den nære fremtid kan bli tryggere gjennom praktiske tiltak og dempende kroppslige teknikker
- Å bevisst samle all informasjon fra omgivelser og kropp, særlig den som går på tvers av hypotesen, for den andre informasjonen har kroppen nok fokus på.
- Å bevisst velge atferd som går på tvers av organismens anbefaling om unngåelse og tilbaketrekning.
Målet er å tvinge frem en prediksjonsfeil, altså en mismatch mellom hypotese og inngående informasjon, som fører til endret hypotese: «Den nære fremtid er trygg eller i det minste tryggere». Det vil gi reduksjon av emosjoner og symptomer.
Så må vi minne om at organismen har kun ett mål: Overlevelse. Om det medfører at vi plages med ubehagelige emosjoner og symptomer, er det underordnet. Målet er ikke et behagelig liv, men overlevelse.
Vi som behandlere kan bidra til å oppleve at overlevelse er sikret litt oftere, men vi legger også lista litt høyere for pasientene: Vi ønsker dere også et mer fargerikt liv.