Å møte opp

Hensikten med plansjen er å synliggjøre at det er repeterte handlinger som må til for å skape varige endringer i innlæring. Hjernen fungerer som en enhet, der de ulike ulike delene alltid spiller sammen. Samtidig vet vi at eldre og mer primitive områder i hjernen er sentrale ved utvikling av symptomer. Disse responderer mindre på språk, men mer på atferd. For eksempel vil unngåelse bekrefte fare, mens det å klare å gjenta en utfordring over tid vil kunne avkrefte fare.

Å stå i ubehaget midlertidig krever motivasjon, og her kommer språket inn. Vi kan minne oss om hvorfor vi velger å møte opp til utfordringene. Her kan for eksempel rekkverket på neste plansje være til hjelp. Demping og justering av totalbelastning er viktig når pasienten får symptomøkning.

Eksempel på formidling til pasient:

God innsikt i situasjonen vår hjelper oss til å bli modige. På denne måten vil vi i større grad klare å møte opp for å «bli venner med» det vi ønsker å ta tilbake. Det som virkelig hjelper over tid, er nemlig å repetere en passe dose av utfordringene så ofte at kroppen etter hvert oppfatter det som trygt igjen. Dette gjør at erfaringene våre etterhvert tilsier at det vil gå bra. Du husker kanskje vi har snakket om trussel og prediksjon tidligere? Det er nettopp dette det handler om. Mange positive erfaringer over tid vil skape positive prediksjoner, altså at den nære fremtid blir tryggere, og føre til at at symptomtrykket over tid går ned. Å bruke dempende tiltak etter at vi har øvd på utfordringer bidrar til at handlingen oppfattes som tryggere.

Dialog: Hva hindrer deg mest fra å utfordre deg der du er nå? Hva ville vært hjelpsomt for å komme deg videre?